Blod har alltid vært tjukkere enn vann. «Vikingblod» er tydeligvis enda tjukkere. At Geir Solstad, den tidligere så sentrale daglige lederen fra klubbens beste periode i moderne tid, nå dukker opp som en sterk kandidat til å overta styrelederjobben etter Ole Rugland, er overraskende.

Geir Solstad blir lansert av sentrale aksjonærer som Rolf Hodne, Helge Orstad, Ove Tveteraas og Audun Skartvedt. De fire kontrollerer rundt én sjettedel av aksjene i Viking Fotball ASA – og de sier selv at de har støtte av «mange andre».

Kvartetten som nå lanserer Solstad overfor valgkomiteen, foreslår også at Ole Ruglands varslede avgang blir kraftig framskyndet fra mars neste år til desember i år. Det er en naturlig tanke, og jeg ser ingen gode grunner til å vente i fem måneder med å få den nye styrelederen i sving. Med lanseringen av Geir Solstad er «katten ute av sekken». Den som ikke melder seg nå vil bli stående igjen på stasjonen.

Umiddelbart etter at Rugland varslet sin avgang ble de to styremedlemmene Leif Johan Sevland og Bjørn Maaseide spurt om sitt kandidatur. Begge mente den andre var «en naturlig kandidat». Med tre så sterke navn på blokken er det bare å kalle til start!

Svake sportslige resultater det siste tiåret har ført til at ropene på «nytt blod» i toppledelsen i Viking har økt i styrke. Selv om Geir Solstad ikke kan sies å være nytt blod, har han en imponerende merittliste fra tidligere år i klubben. Han var sentral, og suksessfull, da Viking tok det store steget fra idrettslag til bedrift. Erfaringen fra NFF, NIF og Olympiatoppen er heller ikke til å kimse av. Solstad er også helt klar på at han ønsker seg jobben som Vikings styreleder.

Jeg tror det vil være lurt av forslagsstillerne å tone ned uttalelser som «det var Solstad som hentet tilbake Benny».

Nye ideer må til.

Nei, jeg snakker ikke om poenget i går kveld. Om vi ser på de siste seks sesongene, har Viking hatt marginene med seg nesten hver eneste høst. Kan det skje igjen?

I 2006 var det mobilisering i bånn. Hele byen ble berørt av kampen for å berge plassen i Tippeligaen, Tom Nordlie og «stjernespillerne» som ikke fikk det til. Siden den gangen har folk bakket opp Viking i nesten religiøs tro på at «de kan bedre». Nye spillere, nye trenere og de samme gamle lederne har prediket framgang og bedre spill … neste sesong. Og sponsorer og tilhengere har åpnet lommebøkene igjen og igjen.

Det rare er at de samme menneskene som fortsetter å tro på et Viking-under, velger å bli sittende hjemme i sofaen mens laget deres spiller hjemme i Jåttåvågen. Aftenbladets telling på siste hjemmekamp var en bekreftelse på det alle har sett, og følt, de siste sesongene. Folk orker ikke gå på kamp selv om de har betalt!

Heldige Viking? Ja, denne høsten vil det nemlig skje igjen. Kanskje dropper noen få sesongkortet til 2012, men jeg tror det blir langt færre enn spill og underholdning burde tilsi. Det utrolige opprykket til Sandnes/Ulf kommer garantert til å fyre opp under interessen for Viking også. Ja, noen vil nok fornye på Viking stadion bare på grunn av den ene kampen. Men den viktigste årsaken til at de aller fleste nok en gang kommer til å gi Viking «én sjanse til», er at laget har nye, unge og lokale stjerner på gang.

Selv i en ufattelig svak «adeccokamp» mot Sarpsborg i går kveld var det lys i mørket. Yann-Erik de Lanlay hadde en serie utsøkte raid den første halvtimen. Hva den spinkle, lille gutten betyr for neste års salg av sesongkort vet bare gudene. Valon Berisha har den samme effekten på klubbens tilhengere. Uten de to ville Viking gått på tidenes krakk på sine flotte tribuner i 2012.

Kan Sandnes/Ulf gjøre som Haugesund? Bite seg fast i Tippeligaen med friskt mot og store sko? Jeg er meget skeptisk til at Asle Andersen og hans gjeng klarer det. Men årets eventyrlige sesong viser at alt er mulig. Og de fire-fem svakeste lagene i Tippeligaen er ikke mye bedre enn Ulfane. Det vanskeligste er å få folk til stadion. Uten den støtten er løpet kjørt.

Det som skulle være den mest naturlige sak i verden, eller i Jåttåvågen, har i rekordfart utviklet seg til å bli ubehagelig for Vikings ledere. Hvordan er det mulig? Snart 83-årige Henry Hinna kaster nøklene i gulvet i sinne over at klubben han elsker «omorganiserer» ham over i pensjonistenes rekker. «Endelig,» ville de aller fleste 83-åringer sagt – med et lettelsens sukk. Ikke Henry.

Jeg kjenner Henry godt. Ikke veldig godt, men godt nok, og lenge nok, til å vite at det som nå skjer er en reaksjon som var bortimot umulig å «gardere seg mot». Bjarne Berntsen og Svein Fjælberg har kjent Henry Hinna siden de dro på seg den mørkeblå drakten på slutten av 1970-tallet. Det sier seg selv at de har prøvd å håndtere omorganiseringen på en skikkelig måte.

Viking på maden, het det i gamle dager. Henry har levd med Viking i hele sitt voksne liv. Det er bare veggene som vet mer om folk og hendelser i byens viktigste fotballklubb. Kanskje ikke de heller.

Det er trist at avslutningen for klubbens største (og minste) supporter blir skjemmet av en konflikt som ikke eksisterer. Nesten enda verre er det at Henry Hinnas avgang gir ny kraft til kritikken av arbeidet rundt A-laget, organiseringen og de sportslige resultatene. Det er ufortjent.

«De ville stille meg midt på banen og fortelle folk hvor jækla flink jeg har vært. Det ville vært falskt,» sier Henry i vår avis i går. Jeg tror du angrer de ordene allerede i dag, Henry. Ikke fordi at du trenger en slik bekreftelse på at du har gitt ditt beste for klubben, men fordi du er raus nok til å se dette fra Vikings side.

Hva med å hedre Henry Hinna med en tittel som ambassadør eller konsul? En fri rolle der han kan øse av sin kunnskap og sin glede til Vikings beste. Jeg skulle tro at klubben vil trenge mer enn gode selgere i årene som kommer …

Fredagskvelden startet med et Viking-lag som spilte gla’fotball, presset høyt og styrte kampen på Ullevaal til forbauselse og frustrasjon for flere enn Martin Andresen. Men det var Martin og hans menn som hadde marginene med seg. På tampen endte det med at Hareide sikret seg enda et napp i «sutrepokalen» som Nettavisen uttrykte det.

Det er viktig å ha det kjekt på jobb. Jeg tror ikke spillerne i Viking har godt av å bli dullet med bare fordi de spilte mye fin fotball den første timen på Ullevaal. De tapte 3–0. Men det er viktig at de beholder humøret, også etter en slik kamp. Å grue seg til trening eller kamp er siste sort. Måten manager Åge Hareide blåste ut frustrasjonen på TV fredag er et tegn på at Viking faktisk kan ha behov for å dosere ned med en ny hovedtrener.

Hareide har ellers vært veldig smilende og positiv i den gode perioden etter at det snudde for laget i sommer. Men det er ingen overraskelse at «slitasjen» blir stor mellom spillere og trener i en klubb som Viking. Med overtydelige ambisjoner i en årrekke, og spillere som ikke er i nærheten av å innfri, er det åpenlyst at manager og etablerte spillere har en tøff jobb foran seg.

Vi som sitter på gjerdet er konstant på jakt etter tegn på at «mørketiden» nærmer seg slutten. Hva skal vi klamre oss til? Helgens avgjørelse om å utvide antall kandidater til den nye hovedtrenerjobben synes jeg er bra. På Hamar er den tidligere Viking-spilleren Vegard Skogheim i ferd med å gjøre et lite under med HamKam. Skogheims valg av hovedoppgave til D-kurset var «humør på fotballbanen» …

På Jessheim feiret tidligere LSK, IFK Göteborg og HamKam-trener Arne Erlandsen i helgen et historisk opprykk til Adeccoligaen med Ullensaker/Kisa. Han smiler ikke like mye som Skogheim, men han vet hva dette dreier seg om – og han har snust på denne jobben tidligere.

Åge Hareide har en bra grunnmur på plass før neste sesong. Til tross for et klart bortetap var Viking spillemessig på høyde med Vålerenga.

Uvanlig nok var det tre klossete tabber i forsvaret som ga Vålerenga sjansen til å «ydmyke» Viking på Ullevaal i går kveld. Den første scoringen kom etter at Åge Hareides gjeng hadde herjet med VIF i starten av kampen. Men Bojan Zajic gjorde det Erik Nevland ikke gjorde da han fikk skuddsjansen sin like utenfor 16-meteren: Han hamret ballen opp i det ene hjørnet. Nevi satte den pent og pyntelig rett på VIF-keeper Lars Hirshfeld. Zajics halvsjanse kom etter at Johan Lædre Bjørdal misset duellen med Veigar Páll Gunnarsson samtidig som kaptein Sigurdsson satte Bojan Zajic i offside med et steg ut. Håkon Skogseid var ikke med på notene ute på kanten, og derved fikk Bojan Zajic sin «gratissjanse».

Viking presset høyt oppe, de jobbet hardt og fikk hjemmelaget helt ut av stilen i det meste av de første 45. Men Vålerenga gjorde som i åpningen på Viking stadion. De scoret på de to første sjansene de fikk. På 0–2 målet var det Trond Erik Bertelsen som var uheldig. Det gikk litt i baddel for ham på et langt oppspill der han egentlig hadde god kontroll på Páll Gunnarsson. Med Bertelsen langflat på det flotte Ullevaal-graset hamret islendingen ballen hardt til venstre for Rune Almenning Jarstein. Returen endte typisk nok rett på hodet til Morten «dukkopp» Berre. Å gå til pause med 0–2 etter en slik omgang er hard kost.

Viking prøvde seg første halvdel av den siste omgangen, men da Indridi Sigurdsson igjen ble for ivrig i eget felt, og valset ned Håvard Nielsen i en ufarlig situasjon helt ute ved 16-metersstreken, var det game over.

Men det er viktig å se bak resultatet. Viking gjorde én av sesongens beste bortekamper offensivt, den første timen i det minste. De viste at de kan ta over mer enn halvparten av ballbesittelsen mot et så bra lag som Vålerenga. Og de viste at de er sterke nok til å presse høyt. Det hadde vært veldig interessant å se hvor frustrert hjemmelaget kunne blitt uten den noe billige 1–0 scoringen.

Det store spørsmålet er om én ny spiss kan få det til å løsne for alvor? Å tape 3–0 er aldri bra, men i går var Viking gode …

Diskusjonene har blusset opp igjen rundt nedrykk, opprykk og eventuelle kvalifiseringer til Tippeligaen. Vår «Frelser» fra høsten 2006, omdiskuterte Tom Nordlie, er en mann med klare meninger. Høstens helt på Kongsvinger plukker ut sakens kjerne når han sier at Tippeligalag ikke bør være med i kvalifiseringen.

Det er «typisk norsk» å legge opp kvalifiseringssystemet etter en eller annen absurd idé om rettferdighet. «Det er mest rettferdig at både klubbene i Tippeligaen og Adeccoligaen kan havne i den nervepirrende kvalifiseringen …» Jeg er helt enig med Nordlie i at det gode med «playoff» er at klubbene på nivå 2 har den bunten med gulrøtter hengende foran seg. Å kunne nå Tippeligaen fra én av de fire posisjonene bak de to opprykkslagene. Eller med bare ett direkteopprykk, som Tom Nordlie lanserer.

Da vi sist hadde playoff i norsk toppfotball var ett av de mest brukte argumentene at kvalifisering for lag 14 i Tippeligaen ville holde på spenningen i innspurten. Det ville gi flere betydningsfulle kamper. Noe det også gjorde.

Jeg mener det beste er å kopiere England. Med to lag direkte opp igjen pluss fire lag i kvalifisering om den siste plassen, er det passelig enkelt for et godt drevet Tippeligalag å komme tilbake i løpet av én sesong. Det bør det også være. Konsekvensene av et nedrykk er store nok. Hvorfor skal de være katastrofale?

Tre klubber direkte ned gir den samme spenningen utover høsten som en kvalifisering for lag 14. Trolig enda mer. Med 16 lag i Tippeligaen er tre lag på direkte nedrykk litt mye, men det er langt bedre enn to. Sjansen for at spenningen er utløst lenge før slutt er mye større med to lag i nedrykk.

Den aller største gevinsten er at playoff blir 100 prosent positivt. Adeccoligaen bør avslutte tidligere. Lag 3 velger lag 5 eller 6 til hjemmekamp, og finale på Ullevaal. Konge!

André Bergdølmo som Vikings nye hovedtrener og Hareides høyre hånd? En spennende mulighet. Lang fartstid fra utlandet er ingen garanti for noe som helst, men når det gjelder akkurat Bergdølmo, er det bare å referere listen med klubber han har spilt for:

Lillestrøm, Rosenborg, Ajax, Borussia Dortmund, FC København og Strømsgodset. Han har med andre ord trent i de beste klubbene i fire land. Det skader ikke at han fikk med seg Ronny Deila helt på tampen. Deila er én av Tippeligaens dyktigste trenere.

Åge Hareide kjenner André Bergdølmo svært godt. Først som Molde-trener det meste av 1990-tallet mens Bergdølmo spilte for Lillestrøm og Rosenborg, og senere som landslagssjef i Bergdølmos beste perioder som proff i Nederland, Tyskland og Danmark. Jeg synes Hareides «sjekketelefon» til sin faste venstreback på landslaget er et fornuftig og spennende trekk.

Minuset er at André Bergdølmo ikke har erfaring som hovedtrener. For Viking er det kanskje et litt feil signal å hente «LSKs juniortrener» etter årene med Uwe Rösler og Gunnar Halle. Bergdølmo virker som en saklig og gløgg kar med naturlig autoritet, selv om han er litt lavmælt i stilen. Men det ville de fleste vært i selskap med Fjørtoft og Solér.

Viking er i en situasjon der det er veldig viktig å velge rett type i rollen som hovedtrener. Mange unge spillere er på vei opp og fram i A-laget og i klubben. De trenger stimulans! Både Viking og Åge Hareide ser nok den problemstillingen. Kunsten blir å skape et tospann som fungerer så godt at Viking makter å hente inn deler av «gapet til topp fire» på treningsfeltet. Mitt inntrykk er at det meste av høstens framgang henger på knaggen «kamptrening».

Hva med Kåre Ingebrigtsen? Han har erfaringen Bergdølmo savner. Ingen kommentar …

Viking har tre-fire kandidater til jobben som ny hovedtrener i 2012. Ja, for det dreier seg vel ikke om å ansette en kar som blir gående der etter at manageren har reist hjem? «Den som kun tar spøk for spøk, og alvor kun alvorlig, han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig», skrev Piet Hein.

Åge Hareide har sagt at han gir seg om han ikke tar Viking opp blant topp fire neste sesong. Han sier også at han bare trenger ny bakromsspiss (og ny trener) for at troppen skal være god nok til jobben. Spøker han, mon tro?

Rogalands Avis var på plass i Sørlandshallen sist vinter da Josep Clotet Ruiz, helgens mye omtalte trenerkandidat, gjestet landet med Halmstad, laget han hadde overtatt som hovedtrener etter å ha vært assistent hos seriemester Malmø året før. Laget hans spilte omstendelig fotball. Som å se Barcelona i opptak på helt feil hastighet. Det gikk i støttepasninger på tvers og bakover. Så endte det da også med noen få poeng og sparken etter halvspilt serie.

Jeg har hatt både gode og dårlige trenere i mine tyve år i seniorfotballen. De tre beste var lokale krefter: Kjell Schou Andreassen, Arvid Knudsen og Arne Øvreås. Nå snakker jeg om jobben de gjorde som trenere. Tony Knapp var den klart beste «manageren».

Roger Nilsen brukte uttrykket «litt spesielt» da han i fjor høst fikk beskjed om pakke sammen som spillerutvikler fordi klubben måtte kutte kostnader. Tromsøværingen var ambisiøs SIF-trener da Viking hentet ham «hjem» i 2007. Mange mente han var typen som kunne ta steget helt til topps – som trener. Er det bare det grønne graset på andre siden av bekken som gjør at «ingen» i Viking nevner ham som en kandidat til den nye hovedtrenerjobben?

Kopi av «Solskjær-modellen»? Jeg frykter Viking ender opp som en uleselig stensil …